FRAMME, FRAMME, FRAMME - ved målet

Hallo!

Vi er framme ved Lindesnes fyr!!!
Og vi har en rekord. Ulvar er yngste syklist Nordkapp-Lindesnes.
Målet er nådd og turen er i boks!
Det er mange følelser som kommer nå når vi er ferdige, både glade følelser og litt rare følelser.
Hvordan blir det å våkne i morgen og ikke skulle sykle videre? Hvordan blir det nå når vi bare kan sløve?

Da vi trillet inn til plassen her på fyret fikk vi den fine velkomsten og følte oss velkomne!
Med blomster fra familie (takk!) og åpne armer.
Spesielt av fyrvokter Rolf som tok oss inn i husvarme for en koslig prat. Han har også gitt oss teltplass for natten rett ved fyret. Eventyr! Tusen takk! I natt skal vi sove godt Rolf!
(Nå ble det mange utropstegn her, men sånn blir det etter at turen Norge på langs er ferdiggjort! Fantastisk følelse! Anbefales-.)
Solen tittet frem, vi koser oss.
Og kvelden er fortsatt ung...

Dekkeksplosjon og endå meir regn og vind

Vi trudde vel ikkje at veret i låglandet skulle setje ein brems på siste delen av turen, men i går var det einaste rette å snu tilbake til Stavanger. I tillegg eksploderte eit dekk.
I dag prøver vi igjen. Det regnar og blæs ikkje lenger!!

Som mamma har skrevet nærmer vi oss Lindesnes, det regner fortsatt, men vi håper på godvær på det sørligste punkt. Der har vi tenkt å slappe av etter turen før vi reiser opp til Besten og tar resten av ferien.
Jeg synes det er rart at vi har vært på veien i nesten en måned, det virker mer som en uke.
Det er kanskje fordi man ikke husker alt, det er starten og nåtiden, også er det noe i mellom, tenker jeg når jeg tenker tilbake. Men det kommer vel bedre tilbake når turen er ferdig.
I går var andre hviledag for oss, der vi bare slappet helt av (sykkelfri-dag, som den også kan kalles). Denne pausen tok vi hos onkel Lars, der vi fikk deilig mat og ei god natt søvn.
Nå er mamma ute og ordner bremsene sine, før vi triller videre mot (forhåpentligvis bedre vær) og målet...

- Kari Maritza

Vi nærmar oss Lindesnes

I går kom vi til Stavanger. Her har vi ete bror/onkel "ut av huset"; vi er bortimot umettelege. Ei herleg matlyst!
I dag syklar vi vidare. Det regnar enno, men vi trur det vil lette litt austover langs kysten.
Om to dagar er vi framme.

Vi er spente. Nesten litt ampre. Vi er faktisk litt nervøse for korleis det blir å nå målet.

Vakre Stord, Bømlo og Karmøy

Nytt terreng for oss alle tre. Flotte vegar å sykle på. Vakker natur og stadar.
Her vil vi tilbake.
Det er ei mild stemning i leiren.

Om å vere på to hjul

Aldri har det vel gått seinare med oss enn gjennom delar av Vestlandet. Ikkje så mykje på grunn av regnet, og ikkje er det farleg om det går litt seint inn i mellom. Men; å løfte rundt på tunge syklar over kantsteinar og rekkverk, leite - og ikkje finne - sykkelstien, ende opp i eit bustadfelt, ikkje lenger vite kor du er, bruke tre timar på tre km og bruke alle kreftene ein har og likevel ikkje kome nokon veg.

Etter mange forsøk (og timar), på å bruke gang- og sykkelstiane, gjev vi rett og slett opp, og vi tek i bruk vegbana att - men då blir det tuting og greier.

Kvar i all verda skal ein syklist gjere av seg?

I telt på vegfylling

Det har ikkje regna. Det har ausa ned!

Utanfor Bergen må vi "nødtelte" på ei vegfylling då det plutseleg blir bekmørkt. Det stormar og regnet ligg horisontalt og svart.

Her blir vi liggande til i fire-femtida neste dag. Då lettar det litt og vi kan sykle vidare.

Humøret og stemninga kunne ha vore betre.